Skrivekunsten dør ikke av KI. Den får selskap.

Jeg elsker å skrive. Det å sette seg ned med tastaturet og få tanker overført i tekstform på skjermen – det er terapi. Det er også tidkrevende. Det tar tid å skrive godt, og det tar enda mer tid å skrive godt nok til at jeg selv blir fornøyd.

Da jeg skrev boken “Fra saloon til barstrøk”, brukte jeg ikke kunstig intelligens i det hele tatt. Ikke fordi jeg var imot det – det bare føltes viktig å skrive boka selv, ord for ord. Men selv om jeg elsker skriveprosessen, går jeg også rundt med en konstant strøm av tanker og idéer som jeg gjerne skulle delt. Og helt ærlig? Jeg har ikke tid til å skrive ut alt på den måten jeg skulle ønske.

Derfor har jeg laget en bot. En skrivende makker. En slags digital ghostwriter, som jeg fôrer med tanker og innfall – og som gir meg førsteutkast på minutter, ikke timer. Noen ganger er det gull. Andre ganger er det noe som bør begraves bak en betalingsmur med 404-feil. Men uansett: Jeg får tankene ut.

Og det er akkurat dét jeg tror vi glemmer når vi snakker om KI og skrivekunst.

Skriving er en kunst, ja. Men det betyr ikke at alt må være kunst for å være verdifullt. Noen ganger er det viktigste bare å få sagt det. Få det ut. Ikke alle har språket som sitt skarpeste verktøy, men mange sitter med ideer, innsikt og historier som fortjener å komme ut i verden. Og nå kan de det.

Jeg kjenner flere geniale mennesker med dysleksi. Folk som tidligere vegret seg for å skrive e-poster, innlegg eller presentasjoner. Nå får de hjelp av KI – ikke til å være kreative, men til å formidle kreativiteten de alltid har hatt. Det er vakkert.

KI ødelegger ikke skrivekunsten. Den gjør den mer tilgjengelig. Den gir flere stemmer plass. Og ja – kanskje det kommer mer ræl enn før. Men det kommer også flere gullkorn fra folk som ellers ville blitt tause i mengden.

Så kan vi som elsker å skrive, fortsatt gjøre det når vi har anledning. Vi kan pusse, finjustere, vri og vende på hvert komma til vi kjenner at det sitter. For kunst krever fortsatt håndverk. Men å tro at det må være enten-eller? Det er som å nekte folk å bruke briller fordi du selv har 20/20-syn.

Noen ganger er det tankene som er viktigst. Ikke hvordan de pakkes inn. Og det synes jeg vi skal heie på.